SS Atlantic’s forlis på Lake Erie i 1852

Denne artikkelen har tidligere vært publisert på engelsk på nettstedet “Norway Heritage” (www.norwayheritage.com).

Natten mellom 19 og 20 august 1852 kolliderte skipene Atlantic og Ogdensburg på Lake Erie, en av de store sjøene mellom USA og Canada. Kollisjonen førte til at Atlantic sank og at omlag 300 av 500 passasjerer omkom. Dette var en av de første større skipsulykkene som rammet norske emigranter, nesten 70 av de omkomne var på vei fra Norge til ulike bestemmelsessteder i Midtvesten. En av dem som overlevde ulykken var Erik Iversen Thorstad fra Øyer. I et brev hjem, datert 9. November 1852, skildrer han det som skjedde.

Erik Iversen Thorstad ble født 3. september 1829 på garden Torstad på Tretten[1], som yngste sønn til Anne Larsdatter Thorstad og ektemannen Iver Hanssen Lie, opprinnelig fra Gausdal. Erik ble konfirmert i Trettenkirken 9. Juni 1844[2], og står oppført i listen over utflyttere fra Øyer 10. Juni 1852 , med Amerika som reisemål[3]. Trolig forlot han Norge med seilskuten ”Argo”, som forlot Christiania 16. Juni og ankom Quebec 12. August[4].

Ruten fra Christiania til Quebec var i mange tiår den mest populære for norske emigranter på vei til Midtvesten. Ved ankomsten til Quebec gjensto fortsatt en lang reise, som foregikk både med jernbane, vogn og for noen del­vis til fots, men først og fremst med båt på de store sjøene i grenseområdet mellom USA og Canada. Dette er denne delen av reisen, og den ulykken han var med på underveis, som Erik Iversen Thorstad skildrer i sitt brev hjem[5]:

Fra Erik Thorstad, Ixonia, Jefferson County, Wisconsin, til foreldre og søsken i Øyer, 9. November 1852[6].

” Vor brave Fører, Kapitain Olsen afsluttede kontakt med et Kompagni, som skulle fragte os og vårt Tøi til Milvaukee for 7 Dollars for hver voxen person og det Halve for Børn, og den 14de August blev vort Tøi bragt ombord paa en stor Dampbaad og vi afreiste saaledes samme Dags Aften Kl. 5, og Kl. 6 næste Morgen ankom vi til en by kaldet Montreal. Vor Skipper, som gjorde Følge med os hertil, tog da Afsked med os og strax efter at han var reist hendte den Ulykke at en mand fra Valders faldt overbord, da han skulde bringe sit Tøi af Dampskibet, og det var ret ynkeligt at see, hvorledes han kjæmpede, og at ingensomhelst Redskaber vare at bekomme, som vi kunde redde ham med. Anstalter bleve endelig gjorte til, at en Sokten blev hentet, hvorpaa man strax fandt ham, men da var han aldeles død. Denne Tildragelse var saa meget mere sørgelig, da han ogsaa havde Familie, som begræd deres tabte Forsørger.

Her blev vort Tøi sat paa Vogne, som bleve trukne av Heste omtrent en engelsk Miil og siden reiste vi paa Jernbanen 10 a 11 engelske Mile og dernæst paa en Dampbaad omtrent 24 timer, og den passerede igennem mange Sluser, som vi betragtede med Forundring. Da der ikke var Skibsleilighed at erholde samme Dag, som vi ankom til denne by, som havde navnet Toronto, saa blev vort Tøi sat paa Bryggen, og Emigranterne, undtagen jeg og et Par andre, overnattede på Bryggen under aaben Himmel. Næste Morgen Kl. 8 afgik vi derfra med Dampbaad, og samme Dags eftermiddag toge vi iland nedenfor Niagara Vandfaldene ved den kunstige Hængebro, som er gjort av Staaltraad. Mange af os havde da besluttet at gaae nærmere og betragte dette Mesterstykke, men maatte afstaae derfra, da vort Tøi strax blev bragt paa Vogne, der kjørtes med Heste på en Jernbane, omtrent 16 engelske Mile, og paa denne Reise havde vi saaledes Anledning til at beskue det svære og meget berømte Vandfald Niagara.

Vi kom da til en by kaldet Kingston sildig om aftenen og vort Tøi blev ogsaa da sat på Bryggen, og de samme som forrige Gang toge atter Herberge på Bryggen, medens jeg og de samme to af mine kammerater tog vort Logi i Byen. Endeel af  Emigranterne afgik til Bufalo paa en liden Dampbaad næste Morgen Klokken 5, og Klokken 5 om Aftenen var den atter tilbake og afhentede de øvrige af os. Bufalo er en meget stor By og tæller omtrent 50,000 Indbyggere, men jeg syntes ikke det var just noget behageli Sted og især ved Bryggerne var det ganske usundt.

Fra Qvebek til Bufalo havde 75 fattige fra Valders fri Fragt, men der maatte de altsaa blive tilbage, da de ikke hadde saameget, at de kunne betale fragten over Indsøerne. Vi afreiste derfra paa en stor Dampbaad ved navn Atlantic samme Dags Aften – den 12te August[7] – Klokken 8, og Passasjerernes antall var i det Hele 576, nemlig 132 Norske, og en Deel Tydskere og Resten Amerikanere.

Da det allerede var langt paa Aftenen, og jeg følte mig meget søvnig, saa aabnede jeg min Kiste og tog af min Frakke og lagde den saavelsom mine Penge og mit Lommeuhr i kisten, og tog op mine Sengklæder og redede mig seng på Kisten, og lagde mig til at sove; men da Klokken var omtrent ½ 2 om Morgenen vaagnede jeg ved et svært Stød, og da jeg strax anede, at en anden Baad havde seilet paa vor, saa ilede jeg strax op, og da der var stor Tumult og Forskrækkelse blandt Passagererne, saa spurgte jeg adskillige, hvorav Stødet kom, og om vor Baad havde taget nogen Skade; men jeg fik intet tilfredstillende Svar, og da Maskineriet var i Bevægelse, saa kunde jeg ikke troe, der var nogen overhængende fare. Jeg gik op paa øverste Dæk, og da blev eg strax overbeviist om, at Dampbaaden maatte være beskadiget, da mange holdt paa i største Hast at nedheise en Baad og øieblikkelig kom meget Folk i den fra nederste Dæk, og da den ved Nedheisningen havde indtaget Vand, saa sank den strax og alle druknede.

Derefter gik jeg ned paa andet Dæk i Haab om der at udfinde Raad til Redning, og i samme Øieblikk strømmede Vandet ind forud paa Dampbaaden og Maskineriet standsede, og da blev der en ynkelig Jammer paa Alle. Jeg og en af mine Kammerater havde taget fat paa Trappen, som var fra andre til tredie Dæk, men snart var der mange Hænder om den og vi lod den gaae, da vi indsaae, at vi ikke dermed kunde blive reddede. Vi kravlede os da op paa tredie Dæk, hvor Styrmanden ogsaa stod for Roret, og da havde jeg aldeles opgivet Haabet om at blive reddet, da Dampbaaden begyndte meer og meer at synke og Vandet naaede næsten dertil. Medens vi saaledes stode og vare meget ængstelige, opdagede vi Nogle, som holdt paa at udsætte en liden Baad, hvorpaa vi strax ilede til og vare behjælpelige, og det lykkes at faae den godt ut, og jeg var saaledes en af de Første som kom i Baaden og da der var saamange, som Baaden paa nogen Maade kunde bære, saa blev den meget heldigt stødt fra Dampbaaden, og da den manglede Aarer, saa roede vi med Hænderne og adskillige vare sysselsatte med at øse Vand af Baaden med sine Hatte. Et Lysglimt, som vi havde seet langt fra os, da vi befandt os paa Vraget, og som vi havde antaget for et Fyrtaarn, opdagede vi snart var fra et Dampskib, som ilede os til Hjælp og snart vare vi optagne af samme og derefter bleve de, som endda pladskede i Vandet, optagne. Dette, som ogsaa havde stødt vor Baad i Sænk, var af et Slags, som man her kalder Propeller, hvilket drives ved en Skrue i bagerste Ende.

Al den Elendighed og Jammer, som jeg denne Nat var Vidne til, er ubeskrivelig, og jeg vil vist ikke glemme den i mit hele Liv. De Druknedes Antal var over 300, hvoraf omtrent 68 Norske. Mange af dem, som vare paa første Plads, druknede i sine Senge eller i sine Værelser. De Norske, som bleve frelste, vare i det Hele 64 og de Fleste havde forlist Alt, og jeg saa Mange komme ombord paa Propelleren i bare skjorten. Aviserne tillægge de Kommanderende ombord paa Dampskibet ”Atlantic” aldeles Skylden for denne sørgelige Tildragelse og udtale de haardeste Bebreidelser mod dem og beskylde dem ligefrem for at have myrdet over 300 Mennesker.

Propelleren overleverede os snart til et andet Dampskib, som bragte os til en by, kaldet Detroit, hvor vi ankom næste Morgen Klokken 8, og efter at vi havde faaet os Noget at leve af og lidt Proviant til Reisen, blev den atter fortsat paa en Dampvogn og sildig om Aftenen ankom vi til en stor By kaldet Chicago i Illinois, hvor vi overnattede og havde Alting frit. Paa Reisen dertil saa jeg mange smukke Eiendomme og Frukthager, samt mange smukke Bygninger. Næste Morgen afgik vi med en Dampbaad, og efter 5 a 6 Timers Forløb kom vi til Milvaukee, og det var den 22de Aug. og vi tok ind hos en Norsk, hvor vi forblev til den 28de s. M., og da Byen havde gjort Sammenskud til vor Underholdning, saa levede vi frit og desuden erholdt vi Penge ved Sammenskud 11 Dollars hver Person. For disse Penge kjøbte jeg to Frakker, et Par Buxer, et Par Sko, to Skjorter og en Vadsæk.

Fra Milvaukee reiste jeg paa Dampvogn 20 a 25 Mile ligeldes gratis, og siden tog jeg tilfods og kom til Østerlies den 30te August, og hos dem har jeg siden været. Jeg har altid, Gud skee Tak, været frisk og befinder mig vel, og omendskjønt jeg har mistet Alt, har jeg alligevel ikke tabt Modet; den samme Gud, som hjalp mig i Farens Stund, haaber jeg fremdeles vil være min Beskytter.”

Som Erik Thorstad skriver i brevet sitt la pressen skylden på skipperen på Atlantic og på rederiet som eide båten. Sjøforklaringen konkluderte med at det ikke var tekniske feil på noen av båtene og at ulykken skyldtes menneskelig svikt, men trakk ingen konklusjon med hensyn til hvilken av båtene som hadde forårsaket den. To teorier ble fremsatt, enten at en eller begge skipperne hadde gjort en fatal navigasjonsfeil, eller at kollisjonen var et resultat av en bevisst manøver for å skade en konkurrent[8]. En rettssak som eierne av Atlantic reiste mot eierne av Ogdensburg ble avgjort i amerikansk høyesterett i 1856 og konkluderte med at begge båtene hadde like mye skyld i ulykken.

Emigranttrafikken på de store sjøene var en svært inntektsbringende virksomhet for de som eide båtene og fart var avgjørende i konkurransen om få flest mulig passasjerer. De raskeste båtene var dampdrevne, og i iveren etter å komme fort fram og sette nye rekorder ble kjelene ofte presset på en måte som gikk ut over passasjerenes sikkerhet. Det hadde skjedd flere alvorlige ulykker som følge av dette tidligere samme sommer og spørsmålet om sikkerheten ved virksomheten var allerede et viktig tema i den offentlige debatten.

Knappe to uker etter Atlantic’s forlis på Lake Erie vedtok den amerikanske kongressen en lov som regulerte trafikken på de store sjøene, som bl. annet satte regler for kjeltrykk, hvor mange redningsbelter og livbåter det skulle være ombord og ga myndighetene anledning til å kontrollere om disse reglene ble fulgt opp.

Det er ingen ting som tyder på at Atlantic’s forlis skyldtes uforsvarlig trykk i dampkjelene og Erich Thorstads brev viser at det i hvert fall fantes noen livbåter ombord. Allikevel var Atlantic en del av fartskulturen på de store sjøene, og hadde bl. annet rekorden for raskest seiling mellom Buffalo og Detroit (16 ½ time) på det tidspunktet hun forliste. Dette forklarer kanskje noe av den stormen som kom mot hennes eiere etter forliset.

Passasjerlisten til Atlantic gikk tapt i forliset. Når vi allikevel vet såpass nøyaktig både hvor mange norske emigranter som var ombord og hvor mange som omkom, skyldes dette Stephen Olson fra Manitowoc i Wisconsin (opprinnelig kom han fra Valdres), som var med som tolk for de norske emigrantene. Han laget en oversikt over de omkomne norske emigrantene med navn og hjemsted som ble publisert i tidsskriftet ”Skandinaven” 27. Oktober 1852[9]. I følge denne oversikten kom 3 fra Vang, 36 fra Slidre, 23 fra Aurdal i Valdres og 5 fra Toten, til sammen 67 personer[10].

Vraket av Atlantic hviler i dag på ca. 55 meters dyp (165 fot) på den kanadiske siden av grensen sør for Long Point, Ontario i Canada. Siden kort tid etter forliset har vraket vært mål for bergingsaksjoner av ymse slag. Den viktigste årsaken til dette var Atlantic’s safe, som inneholdt gull for omlag 35.000 dollar (i 1852 dollar !). Safen ble hevet v.h.a. dykkere allerede i 1856, noe som i seg selv var litt av en bragd, ettersom dykk til mer enn 15 meter før denne tid ble ansett som umulig!

Atlantic var bare 4 år gammel da hun sank, og kjent for sin luksuriøse utrustning. Bl. annet skal lugarene på første klasse ha vært utstyrt med gullforgylte kraner og utskåret rosentre. Disse ryktene førte til at vraket tiltrakk seg mange eventyrjegere og det ble gjort flere forsøk på å få opp gjenstander fra vraket. Til de mer eksotiske forsøkene hører et som involverte en meget tidlig utgave av en miniubåt. Forsøket var mislykket og vraket av ubåten ligger i dag på eller i nærheten av et av dekkene til Atlantic.

Så ble vraket glemt, inn til det i 1984 ble gjenoppdaget av en lokal, kanadisk dykker, som hentet opp flere hundre gjenstander, i hovedsak av historisk verdi. Med utgangspunkt i denne dykkerens merkebøyer og funn, hevdet et amerikansk bergingsselskap eiendomsretten til vraket og fikk denne stadfestet av en domstol i California i 1992. Kanadiske myndigheter gikk til rettssak mot selskapet, og vant i to rettsinstanser, hvor det fastslått at vraket ligger i på kanadisk side av grensen. Den siste rettssaken ble avgjort i 1998, og selv om det teknisk sett fortsatt foreligger ankemuligheter regnes saken nå som avgjort. Delstaten Ontario, som ble tilkjent eiendomsretten til vraket, har lovet at gjenstandene fra skipet skal bli tilgjengelige for publikum, og det arbeides med å få til en permanent utstilling, enten i tilknytning til et eksisterende museum eller kanskje til og med i et eget museum.

I motsetning til altfor mange av sine medpassasjerer kom Erik Iversen Thorstad velberget fram dit han skulle. Fra Ixonia dro han etter hvert videre vestover i Wisconsin, til La Crosse på grensen mot Minnesota, der han livnærte seg som kjøpmann. I 1888 var han en tur tilbake i gamlelandet, i hvert fall finner vi ham og kona Mary (også norskfødt[11]) som passasjerer på skipet Rollo, på vei fra Christiania til New York.

Erich Iversen Thorstad døde i januar 1908, og er gravlagt på Oak Grove kirkegården i La Crosse, Wisconsin.

Nanna E.

---

[1] Kirkebok for Øyer – Tretten 1824-1841, trykt utgave, side 49.

[2] Kirkebok for Øyer – Tretten 1841-1857, trykt utgave, side 186

[3] Kirkebok for Øyer – Tretten 1841-1857, trykt utgave, side 405

[4] Datoene er hentet fra Henrietta Larson ”The sinking of the Atlantic on Lake Erie, An immigrant journey from Quebec to Wisconsin in 1852” i ”Norwegian American Studies (land records) 4, 1929, side 92-98. Argo er det eneste skipet som ”stemmer” med disse datoene.

[5] Brevet ble første gang trykket i Christiania Posten 11. Februar 1853, men finnes også gjengitt i ”Amerikabrev”, utgitt av Theodore C. Blegen (norsk utgave 1958) og i engelsk oversettelse i artikkelen nevnt i note 4.

[6] Det framgår ikke om Erich Thorstad selv førte brevet i pennen, eller om – og i tilfelle fra hvem – han fikk hjelp.

[7] Datoen er åpenbart feil, jfr. de øvrige datoene som gis i brevet, skal være 19 august.

[8] Henrietta Larson ”The sinking of the Atlantic on Lake Erie, An immigrant journey from Quebec to Wisconsin in 1852” i ”Norwegian American Studies (land records) 4, 1929, side 92-98.

[9] Tidskriftet ”Skandinaven” ble utgitt av Skandinavisk Evangelisk Luthersk Kirke i USA.

[10] Stephen Olson sier at det var 68 omkomne, men nevner bare 67 navn.

[11] I følge folketellingen for Wisconsin i 1880.